Til Alastair Gibson Om utmattelsessyndromet postviralt utmattelsessyndrom

Jeg var 17 år da jeg fikk det. Jeg hadde ikke følt meg helt i slag, men det var likevel så liten forskjell fra normalt at jeg ikke tok det alvorlig, da jeg dro med friidrettsgutta på treningsleir i Portugal. Når man driver idrett på så høyt nivå som det jeg gjorde, så skal det uansett ikke mye til før man vet at man ikke er hundre prosent. I Portugal skulle vi trene i to uker, men for min del ble det bare tre dager: den første dagen hadde vi bare en kort rolig løpetur om kvelden. Vi hadde flydd hele dagen, og var sliten nok bare av reisen. Den lille løpeturen som normalt ikke hadde kostet meg et øre, var tung, og jeg følte meg litt kraftløs. Jeg tror jeg nevnte det, men så ikke på det som noe annet enn at jeg var sliten etter reisen. Den andre dagen begynte treningen for alvor. Da skulle vi ha to økter, som var planen de fleste av dagene: en rolig og en hard. Den første turen var en halvtimes jogging, samme som den første dagen, og heller ikke i dag følte jeg meg helt bra. Jeg var tung i hodet og bena var liksom kraftløse. Jeg dro meg gjennom det likevel, litt irritert, men uten å ha store problemer. Om kvelden skulle vi ha den andre økten, og det er garantert min dummeste, og mest jævlige opplevelse innen løping; og jeg har slitt meg ut på trening før, for å si det sånn.

Opplegget var langintervaller i gressterreng. Vi skulle ha mellom syv og ti, og de skulle gå på ca. fire minutter. Etter én intervall burde jeg lagt inn håndkleet. Jeg var helt forferdelig, men ulik noen annen måte jeg hadde vært forferdelig på før. Hodet var blytungt, og bena føltes som tappet for energi. Jeg stoppet ikke, fordi minimumet for økten var syv stk. Dette er en av mine gaver/forbannelser. Jeg trente alltid alt som stod på programmet, med altfor lite hensyn til dagsform, i veldig stor grad. Det er nok en av grunnene til at jeg ble så god som jeg ble, men også en av grunnene til at jeg utviklet tretthetssyndrom. Etter at jeg hadde løpt den andre, slet jeg meg gjennom den tredje, hengende som et slakt bak vennene mine. Da jeg hadde gjennomført den fjerde var jeg helt kvalm, og i hver intervall presset jeg kroppen min så langt ned i kjelleren at jeg gravde tunnel. Jeg har mange ganger slitt meg ut på trening, for i friidrett er det nettopp det det handler om, men det var bare én gang jeg slet meg ut på denne måten. Jeg fullførte alle syv intervallene. Da jeg var ferdig var jeg helt råtten innvendig. Ubeskrivelig, men råtten er det beste ordet jeg kommer på. De andre var slitne, men jeg var helt gul i ansiktet. Jeg gikk rett og la meg. Jeg hadde høy feber som ikke gikk ned på nesten ti dager. Da jeg hadde vært i Portugal en uke, og prøvd å være med på én til halvtimes løpetur, dro jeg hjem. Den siste løpeturen var dødstung, og hodet mitt ville ikke slutte å svimle. Jeg dro til legen, fullt overbevist om at jeg hadde fått kyssesyken, men etter to "helt sikre" tester fikk jeg konstatert at det hadde jeg ikke. Etter omtrent to uker, følte jeg meg bedre. Ikke helt bra, men ca. 80%, så derfor begynte jeg å trene igjen (du vet, jeg var helt håpløs på det området, og nå som Nordisk mesterskap i stafett nærmet seg, var det viktig for meg å være i slag, så jeg kunne komme inn på laget).

Jeg husker første økten. Det var en langtur, og den gikk bra. Den andre økten var 300m-intervaller, og etter den økten fikk jeg et lite tilbakeslag av svimmelheten fra Portugal, men det varte bare noen dager. Dum som jeg var tok jeg aldri hintet, og trente igjen så fort jeg følte meg 80% igjen. Dette skjedde flere ganger, for det var mange løp jeg måtte løpe for å kvalifisere meg til laget. Etter hver gang ble perioden med å hente seg inn igjen fra svimmelheten og kraftløsheten større, og til slutt, etter en stafett ble jeg ikke bra igjen. Jeg løp en kort etappe på Nordisk, og den løp jeg veldig bra til tross for helsen min. Jeg kom på bronseplass. Det var det siste løpet jeg løp i skrivende stund. Nå ville ikke utmattelsen slutte, og i løpet av det første halve året besøkte jeg over 10 leger og spesialister ved et utall anledninger for å finne ut hva som feilet meg. Ingen hadde noen svar. Og når man hele tiden ser etter noe galt, vil man til slutt finne noe som ikke er hundre prosent. Det var likevel ikke mye som ikke stemte. Flere ganger i løpet av det første året prøvde jeg å løpe små korte løpeturer for å se om jeg hadde blitt bedre. Hver gang holdt jeg tre minutter, før trettheten brøt ut, og jeg slet meg gjennom de siste femten i luntetempo. Disse løpeturene har jeg i senere tid konkludert med at var virkelig enormt idiotiske. Det er lett å være etterpåklok. Jeg fikk etter hvert et legeerklært tretthetssyndrom, ME, Postviralt tretthetssyndrom. Det betyr etter-sykdom-tretthetssyndrom, noe jeg tror stemmer bra. Antagelig har jeg hatt et virus i kroppen, og blitt syk fordi jeg trente hardt mens viruset var i kroppen. Et ukjent virus er umulig å finne, dersom man ikke vet nøyaktig hva man skal lete etter i en blodprøve, og derfor var det vanskelig å finne det, og jeg vet ikke i dag en gang hvilket virus det var. Uansett var det ikke bare viruset som stod bak min utvikling av tretthetssyndromet. I ettertid har jeg blitt mer og mer sikker på at min virkelige feil var da jeg ikke tok hensyn til kroppen og hadde kommet meg hundre prosent fra viruset, før jeg trente. Jeg hadde altså et virus i kroppen, og trente hardt med det. Da lærte kroppen min at det burde jeg ikke, logisk nok, for man bør ikke trene når man er syk. Det tærer på kreftene som skal gjøre deg frisk igjen. Ettersom jeg aldri lot meg bli mer enn 80% før jeg begynte å trene igjen, ble det mer og mer innprentet i underbevisstheten min at jeg ble utmattet av å løpe, for det ble jeg. Underbevisstheten min lærte gradvis, og over tid, at jeg ikke tålte å løpe når viruset herjet. Siden har viruset forlatt kroppen, helt gradvis, som virus jo gjør, men det skjedde så gradvis at antagelig fikk aldri underbevisstheten min med seg at jeg faktisk var fysisk frisk.

Det som så skjedde var at når jeg gikk ut for å løpe, trodde underbevisstheten at jeg var syk, og fordi det var skadelig for meg å trene når jeg var syk, sendte underbevisstheten min signaler, hormoner, som gjorde meg kraftløs slik at jeg skulle slutte å løpe. Nå hadde jeg fått tretthetssyndrom; en sykdom hvor du selv, ved hjelp av underbevisstheten din, holder deg syk lenge, mens ingen målte prøver kan påvise sykdom overhodet. Hver gang jeg skulle løpe en av de korte tyveminutterne , visste jeg underbevist at jeg kom til å bli utmattet, og uansett hvor mye jeg jobbet bevisst med å fortelle meg selv at i dag går det bra, så hjalp det ikke. På denne måten er tretthetssyndrom en mental sykdom like mye som en fysisk, for de to henger sammen mer enn man aner (jevnfør plaseboeffekt).

Det at det er man selv som holder seg syk, er en av grunnene til at tretthetssyndrom varer over så lang tid som de gjør. Noen mennesker er syke hele livet.

Helsemessig var jeg på det verste nede i ca. 50 % av normalt, noe som er relativt alvorlig. Jeg måtte sove opp mot seksten timer i døgnet, og måtte inngå spesielle avtaler med skolen. Å sove hele dagen går sterkt utover livskvaliteten. All løping var umulig, og derfor kunne jeg ikke en gang være med på gymtimene. Jeg hadde dessuten svimletokter, og et mye, mye lavere energinivå enn tidligere. Det første halve året hadde jeg dype depresjoner, på grunn av sykdommen; men mest indirekte: hele hverdagen min besto av løpingen. Jeg satset hardt, og en dag besto av skole, trening, eventuelt lekser og soving. Derfor hadde jeg alle vennene mine på løpebanen, og senere har jeg brutalt erfart at ingen av mine "beste" venner var mer enn treningskamerater. Greit å vite i ettertid, men der og da befant jeg meg i en situasjon som bortimot venneløs. Uten sammenligning det verste jeg noen gang opplevde.

Etter omtrent ett år, begynte ting å bedre seg, til en viss grad. Jeg begynte å gå rolige turer med min far, som gikk greit, bare de ikke ble for lange, og jeg fant ut, ved en tilfeldighet, at jeg kunne trene styrke uten å bli ødelagt. I hele perioden fortsatte legebesøkene, men om noe virket i noen grad overhodet, må det ha vært fotsoneterapeuten, om ikke annet enn fordi hun var en bra person å snakke med. Det manglet jeg. Jeg innhentet kontakt med gamle venner igjen, og begynte sakte å kravle opp fra fellen jeg laget, den gangen jeg gav alt for én vei.

Første gang jeg hørte om The Lightening Process lo jeg det bort. Det var tidlig i sykdommen min, men jeg kunne ikke fatte hvordan et mentalt treningskurs kunne hjelpe meg, når det var min fysikk som var problemet, dyrt som det var. The Lightening Process fikk likevel en ny sjanse, da en god venn av meg ble frisk fra et lignende tretthetssyndrom (ME er spesielt utbredt blant aktiv ungdom og perfeksjonister) etter tre dager i London på treningskurset. Redd for å misslyktes gav jeg alt i forberedelsesperioden: Jeg leste to bøker på engelsk som var forberedende, og jeg leste lignende tekster som denne på internett. På The Lightening Process lærte jeg å rejustere underbevisstheten min. Det tok meg tre-fire dager før det viste resultater, og på to uker var jeg komplett frisk igjen. 100%! Frisk etter ett år og syv måneder med utmattelsessyndrom.

Mitt tretthetssyndrom er det kanskje mest lærerike, og garantert mest forferdelige som har hendt meg, på livets skole, og jeg skal ikke si at jeg er glad for å få oppleve det, men jeg kom veldig styrket ut av The Lightening Process, og erfaringene generelt. Jeg har fått et mye bedre perspektiv på ting, og tror det har gavnet min personlighet til det bedre i stor grad. Det slenges mye drit om The Lightening Process, men det som i bunn og grunn betyr noe, over hodet, er om det virker, og The Lightening Process er et av de kraftigste indre kreftene du kan slippe løs fra deg selv. Jeg husker godt kicket da det virket for meg for første gang. En mektig følelse jeg kommer til å ta med meg videre i livet.

 

---

If, having read this, you are now ready to make positive changes to your symptoms, then click here to find out about our latest course dates and venues.